Dyster tematikk i flere lag

Av Gunhild Horgmo.

KUNST 2-2012

Torunn Myrann bruker keramikken både til å bearbeide egne demoner og til å si noe om samfunnets dystre sider. Gjennom en variert uttrykksform taler hun både med en indre stemme og en stemme for de undertrykte.

Jeg lager ikke vakre og dekorative ting. Jeg prøver og prøver, men får det ikke til. Det må være et budskap i arbeidene mine, og alltid et streif av noe sort og dystert.

Keramiker Torunn Myrann jobber innenfor en variert keramisk uttrykksform, og er for mange kjent for samarbeidet med forfatter Lars Saabye Christensen. Med grove tavler i keramikk og skulpturer som grenser mot det konseptuelle, har hun ulike tilnærmelser til kunsten. En gjennomgående rød tråd i alle hennes arbeider er dette keramikeren omtaler som det sorte. Et mørkt penselstrøk, en dyster baktanke eller noe som bare ikke helt stemmer. Denne dysterheten har opprinnelse i en vond og vanskelig barndom i en liten bygd i Telemark. Her vokste hun opp med en alkoholisert far og foreldre som satte henne i arbeid fra hun var ganske liten.

Myrann spør høflig om det er greit at hun røyker, og tenner en rullings av Eventyrblanding i den solfylte stua hjemme i Skien.

Jeg er en av dem som fremdeles koser meg med røyken, og ikke har noen planer om å slutte, sier hun med et lett smil, mens hun fortsetter: Da jeg var liten, var skogen det eneste stedet jeg følte meg trygg. For å komme unna det vonde hjemme rømte jeg ut i skogen som lå like ved. Her skapte jeg min egen verden og fikk venner blant små reveunger og andre dyr. Denne redselen fra barndommen sitter i ennå, jeg er redd for folk, forteller Myrann.

Hun tar mange pauser mens hun forteller sin historie, og tar drag av sigaretten hun holder i den lett skjelvende venstrehånden. Selv om hun snakker om redsel og frykt, fremstår hun som en sterk kvinne. Mild og forsiktig, men med en indre styrke som skinner igjennom.

Tross vanskelige år hadde Myrann som barn sin første kontakt med leiren, som skulle komme til å spille en stor rolle mange år seinere. Ved elva nedenfor hjemgården besto elvebredden av blåleire som den lille jenta utforsket og fikk gode opplevelser med. Dette ble den spede starten på et behov for å skape.

Da jeg var 14-15 år, spurte jeg en lærer på skolen etter søknadsskjema til Kunsthøgskolen, sier Myrann og ler.Jeg visste allerede da hvilken vei jeg ville gå. På slutten av 70-tallet startet hun på keramikklinjen ved Kunsthøgskolen i Bergen, hvor hun gikk sammen med medelever, og i dag anerkjente kunstnere, som Torbjørn Kvasbø og Hanne Heuch.

Det var litt tilfeldig at det ble keramikk. Men jeg tenkte at det var bedre å lære et materiale i 3D, for deretter å gå over i flaten, enn å gå motsatt vei, sier Myrann. Det var noen turbulente og tøffe år, med stort frafall av elever og utskiftelser i ledelsen, men vi som kom oss igjennom, har klart oss bra. Faktisk har mitt kull vært det hvor flest elever har endt opp som profesjonelle kunstnere. Det markerte vi med en utstilling på Galleri RAM i
1991
, forteller Myrann.

Kvadratisk format

På Kunsthøgskolen jobbet kunststudenten mye med relieff, noe hun har fortsatt med siden. Hun fikk imidlertid ikke mange positive tilbakemeldinger på tavlene i studietiden.

Dette var jo på 1970-tallet, og det var store, brune tekopper som var tingen, sier keramikeren med et snev av sarkasme.

Bruksting har jeg aldri fikset. Jeg satt ved dreieskiva som alle andre, men følte aldri jeg fikk det helt til. Jeg har hele tiden forholdt meg til det kvadratiske formatet, og laget gjenstander for vegg, som store fat og relieffene. Samtidig er skulptur noe jeg har jobbet med hele veien, også i tre.

Relieffene som ikke ble anerkjent av medelever på Kunsthøgskolen, har i senere tid lagt grunnlaget for et samarbeid med Lars Saabye Christensen.

Hvordan oppstod samarbeidet deres?

Det var jeg som hadde ideen. Jeg har brukt mye liksomskrift på kvadratiske fat, som elementer i komposisjonen. Tavler har eksistert i alle kulturer til enhver tid, og i mine trekker jeg linjer helt tilbake til Gutenberg. Etter hvert tenkte jeg: Hvorfor kan det ikke stå noe ordentlig? Jeg satte meg ned og prøvde å formulere tekster, men konkluderte fort med at det ikke fungerte. Derfor tok jeg kontakt med Saabye Christensen, som umiddelbart tente på ideen. Jeg fikk fritt plukke ord og setninger fra hans forfatterskap og lette etter utdrag som kunne passe sammen med det visuelle i tavlene mine. Når jeg ikke fant noe som samsvarte med mine ting, skrev han nye tekster spesielt tilpasset den enkelte tavlen, eller skrev om en linje. Vi jobbet hele tiden parallelt og hadde et veldig godt samarbeid som resulterte i boken Sanger & Steiner, som kom ut i 2003. På åpningen av utstillingen og lanseringen av boka på Galleri Steen i Oslo var det over 500 mennesker. Det var en morsom opplevelse.

Kommer dere til å jobbe sammen igjen?

Jeg har laget en utstilling for Telemark Kunstnersenter som også er en vandreutstilling i regi av Den kulturelle skolesekken. I forbindelse med den har Saabye Christensen og jeg lest inn en lydkulisse med tekster fra tavlene, samt noen nye. I tillegg har jeg fått naboen min på 94 til å lese inn en og annen tekst, for å skape en variasjon i stemmene. Utstillingen, som startet opp høsten 2011, går rundt på alle videregående skoler i hjemfylket Telemark, for deretter å kunne tilbys til andre fylker.

En nerve for de undertrykte

Ved siden av elementer av det sorte i mange av keramikerens arbeider, gjerne med aggressive strøk eller en mørk formal understrøm, finnes det også et annet lag av dysterhet i det hun skaper. Referanser til undertrykkelse og Vestens overlegenhet ligger i flere av gjenstandene. Ifølge Myrann må det være noe som skurrer for at et kunstverk skal være interessant. Et av arbeidene hennes er en hvit kiste fylt opp med nydelige småbarn med blanke øyne, utformet i keramikk.

Fortell om de små barna i kisten. Hvem er de?

Ved første øyekast ser de bare ut som veldig nusselige småbarn, men så legger man merke til at noen er preget av feilernæring og de har ulik hudfarge, og at prisen på hvert enkelt barn står i lokket på kisten. Bak er det festet et bånd med navn på flere store byer i verden. Dette er barn som er ofre for menneskehandel. Bynavnene symboliserer frakten av barn rundt om i verden, mens prisen er omtrent den reelle prisen for et barn i dette markedet. Et mørkt barn er verdt minst, et hvitt mest.

Det er en ganske rystende tematikk.

Ja, og kisten har også vakt sterke reaksjoner. Da jeg stilte den ut i Berlin, kom det en tysk dame bort til meg. Hun var ordentlig sint og ba meg forklare hva jeg mente med dette! Hun trodde det var jeg som hadde satt disse prisene på barna, av egen overbevisning. Men jeg ønsker å oppnå reaksjoner hos publikum. Jeg vil formidle noe og skildre en bit av verden slik den er i dag.

En annen del av Torunn Myrann sine arbeider er besmykkede og avkuttede kvinnehender i keramikk, og steiner malt med rødt komponert sammen med menneskehår. Her er det forfølgelsen mange kvinner opplever, som er bakenforliggende. Steinene skal symbolisere steiningen av kvinner i muslimske land. Myrann er generelt oppgitt over måten religion utøves som maktmiddel, og mener de høye herrer omkring i verden står i veien for det egentlige budskapet.

Men du vil ikke si at du har en politisk eller idealistisk agenda?

Nei, dette er ikke politisk, det er bare mitt syn på verden.


Strukturert kunstner

Vi går ut i verkstedet som kunstneren selv hovedsakelig har stått for byggingen av. I verkstedet har hun to ovner for brenning samt en selvsnekret raku-ovn utenfor. Det er ikke et kaotisk verksted jeg blir vist inn i, her hersker en sirlig orden.

Jeg er nødt til å ha det ryddig rundt meg her. Jobben i verkstedet har hele tiden vært min jobb nummer én, forklarer Myrann. Tidligere, da jeg hadde andre jobber ved siden av, var det ekstra viktig at jeg hadde orden på verkstedet. En god egenskap jeg har med fra barndommen, er evnen til å jobbe. Jeg er strukturert og sitter ikke og venter på inspirasjon. Er jeg uinspirert, går jeg løs på praktiske oppgaver i verkstedet, som å sope, kna leire eller banke plater.

I verkstedets underetasje står fargepulver på rekke og rad i hyllene. Den praktisk anlagte damen blander glasurene selv. Det er vanskelig å få tak i pulveret, men hun ønsker også å ha kontroll over denne delen av
prosessen.

Porsgrund Porselæn, som nå har lagt ned produksjonen, har tilbudt meg å overta et lager med underglasur, forteller Myrann entusiastisk før hun viser meg noen nye, mindre skulpturer hun arbeider med. Hun samarbeider med lokale gallerier og fikk et tips om å lage mindre skulpturer til en mer salgbar pris. For heltidskunstneren er det avgjørende å tenke slik for å kunne få det til å gå rundt økonomisk. Hun har også arbeidet med små fat som kan settes sammen som fliser til en mosaikk og varieres og tilpasses med hensyn til farger og mønster, og som egner seg godt til utsmykning.

Er det lov å tenke praktisk og kommersielt for en kunstner?

Ja, det synes jeg, svarer Myrann kontant. Skal man leve av dette, er man helt avhengig av å delvis tenke slik. Mye av den kunsten jeg lager, er ikke salgbar, så jeg tillater meg selv å tenke litt økonomi ved utforming av noen nye prosjekter. Jeg synes generelt det gis for lite stipender og er for få utstillingsplasser i Oslo for kunstnere fra distriktene. Det er blitt en innavlkultur i hovedstaden der alle kjenner hverandre og bytter på roller og verv. Nå må man nesten ha en plass i et kunstnerisk styre for å bli kjent og få stille ut eller motta økonomisk støtte. Hvis ikke må man ha spisse albuer, noe jeg ikke har.

Myrann legger til at hun forstår hvorfor tilstanden er blitt slik i Oslos kunstliv.

Kunsthåndverkerne ble etablert på midten av 70- tallet, og alle var like gamle. Det er forståelig at det har oppstått konkurranse. Jeg synes det er annerledes hos billedkunstnerne, som har en mye eldre organisasjon og består av både gamle og unge. Den sosiale biten i det sentrale kunstmiljøet har jeg vel egentlig holdt meg litt unna. Jeg er nemlig ikke spesielt god på smalltalk heller, innrømmer Myrann.

Med bakgrunn fra en arbeiderfamilie føler jeg at jeg har stilt uten den kulturelle ballasten. Jeg fikk aldri noen støtte for det jeg ville satse på, og har nok vært preget av det som voksen.

Oppleves det annerledes å leve som kunstner idag enn årene etter at du gikk ut fra Kunsthøgskolen?

Det mener jeg. For det første kjøper folk mye mindre kunst nå, særlig etter finanskrisa. Samtidig har det skjedd mye rent kunstnerisk etter modernismen som jeg var en del av. Mange unge kunstnere jobber på en utrolig spennende måte. Personlig lar jeg meg ofte imponere av gode videoarbeider.

Hvor henter du inspirasjon fra hvis du står fast?

Jeg lar meg ikke direkte inspirere av andre kunstnere, men store navn som Antoni Tàpies og Anselm Kiefer er kunstnere jeg har fulgt i mange år. Ellers er det alltid opplevelsene fra barndommen som ligger i arbeidene mine, avslutter Torunn Myrann.

Og jeg gjør meg noen refleksjoner om at det kanskje er derfor hun også har en nerve, nettopp for de undertrykte.