Telemarkskunstneren som var mørk som e gran

Av Nina Skauge
Nekrolog opprinnelig publisert i Aftenposten 14. oktober 2021

Hva er det som gjør at noen mennesker vi møter treffer oss og blir nære, mens andre forsvinner? I mylderet på Bergen Kunsthåndverkskole på 70-tallet traff Torunn Myrann meg og forble min venn i nesten femti år. Torunn var keramiker, og etablerte seg etter studiene med hus og atelier i Skien sammen med musiker Kåre Virud. Kunstnerisk beveget hun seg raskt fra tekopper til skulptur. Relieffer. Janus-hoder. Vakre tavler med tekster av Lars Saabye Christensen.

Skjæråsens har et dikt der den ene jenta er lys som e selje og den andre er mørk som e gran. Torunn var mørk som en gran. Hun hadde et alvor i seg. En varhet. Kunne stille nakne spørsmål om store ting. Være usikker. Være sterk. Lite midt imellom.

Har døgnet flere timer i Skien enn andre steder? Torunns imponerende rekke av separat, gruppe- og kollektivutstillinger og utsmykningsoppdrag kan tyde på det. Hun brukte kunsten til å bearbeide egne demoner og til å si noe om samfunnets mørke sider. Sånt koster. I perioder ble det for mørkt.

Det var et sjokk for Torunn og Kåre da hun i november fikk ALS. Sykdommen var hissig, men hun rakk å ferdiggjøre verkene til separatutstillingen Sinte fugler. Da jeg besøkte henne i sommer med utkast jeg hadde laget til utstillingens katalog, var hun svært syk. Likevel hamret hun løs på alt som var feil ved utkastet – i kjent stil. Inni den slitne kroppen lå den indre kraften intakt.

Torunn Aud Myrann døde 13. september. Min venn er ikke mer, men kraften hennes vil leve videre. Fra 13. november vil den ligge og dirre i utstillingen Sinte fugler i Telemark kunstsenter. I hver eneste dystopiske og vakre fugl. Laget av gamle fendere, sykkeldekk, båttrosser, fjær, skrapjern og klesklyper – funnet i fjæra, i sjøen og i søppelet hjemme.

Takk for alt du ga oss, Torunn. Takk for at du var min venn.